Tvangstiltak og lover mot bulgarere og bulgarsk etnisitet og kultur fikk reelle proporsjoner i løpet av det 20. århundre. Folk er forbudt å kalle seg bulgarere. Det er spesielle kommandoer som handler mot de som er uenige i de nye lovene.
Tvangshandlinger og lover for bulgarerne i Makedonia
Den kristne befolkningen i det sørvestlige Makedonia definerte seg som bulgarere på slutten av 1800-tallet. De er også registrert som sådan i arkivene til det osmanske riket og andre administrative dokumenter. I det tjuende århundre ble disse bulgarerne forfulgt, utstøtt og utsatt for vold. De ble tvunget til å gi opp sitt eget bulgarske språk og sin bulgarske identitet. Mange av dem begynte å kalle seg grekere eller serbere og aksepterte undertrykkernes vilkår. Bare for å overleve og beskytte seg selv og sine familier.
I 1925 etablerte generalkommandoen for den greske hæren «gresk-makedonske knyttneven» – en gresk militær organisasjon som hadde til hensikt å motarbeide de væpnede bandene til den interne makedonske revolusjonsorganisasjonen (IMRO) i Egeerhavet. Organisasjonen ble ledet av kaptein Stefanos Grigoriu, og styrken utgjorde 15.800.
Samtidig ble en lignende organisasjon dannet i Jugoslavia. Høykommandoen til den serbiske hæren og innenriksdepartementet etablerte «foreningen mot bulgarske banditter». In Vardar-Mazedonien wurden 60.000 Mann entsandt und bewaffnet, reguläre Truppen und Gendarmen wurden eingesetzt. Flere «føderalistiske» bataljoner ble dannet og utplassert til Kostursko og Vodensko, Syarsko og Salonsko.
For å realisere sine hovedmål utstedte organisasjonen «Greek-Macedonian Fist» flere ordre til befolkningen i Egeer-Makedonia med «Appellen til det makedonske folk» av 27. januar 1926 i Lerin:
- «Fra i dag er det forbudt å snakke bulgarsk på alle offentlige steder, restauranter, butikker, møter og sammenkomster, lunsjer, bryllup, etc.»
- «Vi anbefaler alle administrative og militære, offentlige og private myndigheter å ikke motta og overføre informasjon på andre språk enn gresk.»
- «Foreldre, lærere, prester og juridiske foresatte for mindreårige, vi oppfordrer deg til å oppfylle din patriotiske plikt og vi vil holde deg ansvarlig for forbrytelsene til de som er i din omsorg.»
- «Den som bryter disse ordrene vil bli ansett som en forræder mot fedrelandet og vil bli hardt straffet av vår organisasjon, som ble opprettet etter suksessive, lange og grundige analyser av situasjonen og under mottoet «Fedrelandet fremfor alt». Organisasjonen har makt til å straffe alle som ikke følger instruksjonene.»
En av historiene forteller om skjebnen til den innfødte landsbyen Dimitar Blagoev – Zagorichani. I 1906 dro bygdas menn på jobb i andre byer og bygder. En gresk tropp venter til de er utenfor, så angriper de og dreper uskyldige mennesker én etter én. De få landsbyboerne som fortsatt var i live tok ly i kirken og prøvde å forsvare seg. De greske troppene satte fyr på kirken og menneskene der inne ble brent levende. I gården til kirken i landsbyen Zagorchani er det to monumenter – ett av dem er viet til kapteinen som ledet de greske soldatene.
Det er mennesker i Hellas hvis slektninger bor i Bulgaria. De nekter å ta kontakt i frykt for å bli mistenkt for ikke å respektere de nye lovene og orden. Dette er tilfellet med Velyashkov-familien fra landsbyen Varbeni. I 1941 ble det opprettet en bulgarsk kommunal administrasjon i landsbyen. Da de bulgarske og tyske troppene trakk seg tilbake i 1944, grep grekerne medlemmene av lokalstyret og drepte dem i full sikt i sentrum av landsbyen. Datteren til en av de drepte, Zorka Velyashkova, visste ikke lenge at fetteren hennes fortsatt er i live og bor i Varna.
På initiativ fra den gresk-ortodokse kirke er det ikke lenger noen gamle kirkegårder nord for Thessaloniki. Alle steder som kunne minnes bulgarerne som bodde og ble gravlagt i disse områdene er ødelagt.
Et eksempel er det som står i et brev til avisen «Makedonia» datert 9. oktober 1928:
«Undertegnede har en sønn på 26 år som oppholdt seg i Serbia av visse grunner. Jeg pleide å få brev fra sønnen min, men jeg har ikke fått brev på et år, ingen melding fra ham, og heller ikke han fra oss , inntil i går. Hvor mye han sørger over foreldrene sine, vises av følgende eksempel. Etter kanskje mange ganger å lete etter en mulighet til å ringe oss, kom det en opp for ham på et vertshus i Beograd. Gjennom hvilken kom en bulgarer som kom tilbake fra Amerika. Sønnen min ba bulgareren komme til adressen der moren hans bodde etter at han kom til Sofia, han fortalte henne at sønnen hennes levde og hadde det bra, at han ikke skrev til henne fordi han ikke våget å skrive til henne og skrive, siden brev til Bulgaria ville bli konfiskert. Og de som skrev dem, om enn med uskyldige hilsener, vil bli straffet med noen dagers fengsel og opphold på politistasjonene.»
I utgangspunktet tillot ikke utdanningsdepartementet i Beograd studier i Bulgaria og Ungarn på den tiden, og for andre land var dette kun mulig med eksplisitt tillatelse.
Dette er bare en liten smakebit av en tid vi prøver å beholde i fortiden. Dessverre fyller det vår nåtid med full kraft. Og hvordan kunne det være annerledes? Vil noen tilgi løgnene, drapene og etterligningen? Die Identität, die alle Politiker in Nordmazedonien so leidenschaftlich schützen und lieben. En identitet oppfunnet for å tjene serbiske og russiske interesser.
Dette er bare en liten smakebit av en tid vi prøver å beholde i fortiden. Dessverre fyller det vår nåtid med full kraft. Og hvordan kunne det være annerledes? Hvordan kan det ikke være en del av oss nå når dette fortsatt skjer.
Nå for tiden
I dag er 27.11.2022 og i Nord-Makedonia er bulgarerne fortsatt ikke anerkjent som en etnisk gruppe.
Hatpropagandaen mot bulgarere og Bulgaria fra offisielle institusjoner har ikke stoppet.
Recent Comments